eGovernment og vår samfunnssosiale hverdag

Arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen går i dette debattinnlegget http://www.dagbladet.no/tekstarkiv/artikkel.php?id=5001080093081&tag=item&words=nav - “ventetiden går ned hos nav” inn i det som jeg mener kanskje er kjernen i eGovernment; Styringen av oppgaver og flyt av informasjon i en virksomhet.

Richard Heeks i sin bok “Impelementing and Managing eGovernment” gir tydelig uttrykk for at eGovernment består av mye annet enn innføring av elektroniske verktøy eller bruk av Internett.  Andersen uttrykker i sitt debattinnlegg at en omstillingsprosess som nav nå er gjenstand for, nødvendigvis vil måtte bringe inn de ansatte. Hvorvidt dette må gjøres på en slik måte at Arbeidstilsynet bringes på banen kan vel kanskje diskuteres.

nav har gjennom en planlagt større omstilling satt fokus på å forenkle brukerens grensesnitt mot offentlige tjenester. Velferdssamfunnet består av en rekke lover og regler som brukerne skal være svært så ressursterke for å forholde seg til. Dette er i strid med intensjonene i lovene, og at det nå skulle bli enklere å få den hjelp man har krav på var en god tanke. Omstillingen derimot var nok ikke like nøye planlagt i forhold til alle de utfordringer et slikt prosjekt kunne stå overfor. Styringen av informasjonssystemer som er fundamentet i navs virksomhet vil, ifølge teorien, i det minste ha 20 ulike faktorer å forholde seg til. Disse er fordelt i 5 ulike nivå, hvor vi finner informasjonskomponenter i kjernen og systemkomponentene prosess og mennesker i midterste nivået. Slik sett blir prosesser og mennesker påvirket og satt i press mellom teknologi og organisasjon. Dette mener jeg er viktig å ta med i planleggingen av prosjekter som vi nå ser i omstillingen av nav. Bruk av digitale verktøy ser vel heller ikke ut til å være godt planlagt inn i omstillingsprosessen. Jeg observerer til stadighet at det lokale navkontor er stengt grunnet opplæring, eller omlegging eller installering av edb-verktøy, Ja, jeg kaller det faktisk edb-verktøy. Det er verken noe mer eller mindre enn ett verktøy  som benyttes i vår hverdag, og det dreier seg faktisk om den enkle delen av det, elektronisk databehandling. Det er først når vi tar med prosessene omkring og de andre delene av vårt tjenestetilbud at vi kan begynne å snakke om IKT eller IT. Og uten styringen av disse elementene kan vi omlegge, installere og lære opp så mye vi vil. Det blir ingen systemer. Og det er kanskje her vi også ser kjernen av navs problem. Dårlig styring. Vi leste nylig at 80 stillinger ut av 800 ikke skulle vært i Hordaland. Altså så dreier det seg faktisk ikke så mye om IT likevel, men forståelsen av hvilken tjeneste som skal leveres og hvordan man best legger tilrette for å levere denne. Effektivisering av arbeidet er gevinsten som skal komme brukeren tilgode, enten i form av raskere saksgang, enklere tilgang på grunnleggende sosiale tjenester, eller rett og slett bedre service. Og det er her vi må ta medarbeiderene på alvor og benytte de muligheter som tross alt ligger i edb, internett og gode arbeidsprosesser. Det er viktig å planlegge alt dette inn i en helhet, men først og fremst se hvilke aktiviteter som må utføres for å yte gode tjenester. Deretter er det viktig å se på hvordan disse skal styres og koordineres for at forvaltningsorganene skal oppfylle sine mål; å være tjenesteyter overfor et samfunn bestående av individer med ulike behov og ønsker. I et land som Norge spiller demografi og geografi i stor grad inn som elementer i hvordan tjenester forvaltes. Dette må ivaretas i de ulike deler av styringen spesielt og i verktøyene generelt. Slik sett er det for samfunnet i Norge svært viktig at det ses på alle elementene i eGovernment, ikke bare IKT-elementet. Selv om dette er et viktig element og vi kanskje tror vi er best i verden på dette – se forøvrig http://www.kommunal-rapport.no/index.gan?id=11192535&subid=0 kommunal rapport ; Best i verden på IKT? så kan det vel konkluderes med at planlegging, koordinering og styring av oppgaver og aktiviteter fortsatt er umåtelig viktig.

Hvordan går “mass collaboration” og “P2P production” i hop med frykten for kopiering og plagiatering i skole og forskning?

Med utviklingen av web2.0- Den nye web, og også med åpen kildekode, som foreksempel programmene LINUX, Apache, MySQL, PhP, OpenOffice og Mozilla har vi fått en mulighet til en annen innfallsvinkel på undervisning og skolens rolle i utdaninng og læring. Ved å se på hvordan vi kan gå fra skolebøker, via web1.0 som en ren “oppslagsbok” til web2.0 som interaktivt medium for massesamarbeid, kan vi se konturene av en helt annen undervisningsform enn vi har og har hatt til nå. Ved å produsere sammen som likemenn og ikke hemmeligholde egne kunnskaper men heller dele de ut og med likesinnede, kan vi sammen få til flere og bedre løsninger, enn ved å la en alene løse en oppgave. “Den som tenker alene tenker ikke særlig mye” – fritt gjengitt etter tegneseriefiguren VIGGO.
Aftenposten fakta tirsdag 18. mars “Tiden går fra tidsskriftene” (Per K Bjørkeng) skriver at karrierene til forskere avhenger ofte av hyppighet av artikler i internasjonale tidsskrifter/forskningsmagasiner. Det kan ta år fra forskningen er et faktum til de trykte tidsskriftene finner plass til dataene. Slik sett kan viktig forskning, og kunnskap, bli utdatert før det kommer “almennyttigheten” til gode. Muligheten til å fuske er enkel i en ren papirbasert verden. Det er vanskelig å søke i mengden av papirdata noe som vi fikk demonstrert ved at en anrekjent doktor ble tatt for “fusk” http://folk.uio.no/sveinsj/Forskning_Fusk_eller_Fakta-Sjoberg06.pdf. Mange forskere velger å legge sine data ut på internett for at det skal bli gjort kjent og kunne nyttiggjøres videre raskere enn ved publisering i “anerkjente” tidsskrifter. For at forskning skal være nyttig i samfunnsøkonomisk sammenheng må den ha en hensiktsmessighet og bli benyttet i kommersielt tilgjengelige produkter så snart råd er. Slik sett er publisering på og bruk av web2.0 viktige bidrag i både undervsining og til samfunnsøkonomien. Tidlig tilgang til forskningsdata samt publisering av viktig informasjon til bruk for andre bidrar til å aksellere kunnskapshøstingen og innovasjonstakten.
Ved å se videre på hvordan vi i Norge idag presenterer bruk av IKT i skolen finner vi mange fasetter. Aftenposten sin debatt “Elektronikk inntar eksamen” 19. mars,v/ Liv Berit Tessem og Jenny Sandvig, påstår at mange skoler (ifølge artikkelen ca 200) tar bruk av IKT på alvor og gir sine elever en flying start i forhold til å benytte tilgang på egne og andres kilder til eksamen. Det som beskrives som synd i denne omgangen er at UDir har gitt allerede eksisterende leverandører av brukergrensesnitt for læring et “start med handicap” ved å ikke overføre nødvendig informasjon for utvikling av programvare i tide. Det virker som om UDir ønsker seg en proprietær standard for læring- se forøvrig min kommentar til bloggen http://reidargh.wordpress.com/ hvor jeg skriver om utviklingen rundt proprietære industristandarder for kommunikasjon. Videre i Aftenpostens artikkel av 19. mars kan jeg lese om hovedgjennomføring av eksamen med blyant og papir hvor alle hjelpemidler til eksamen er tillatt, unntatt Internett og annen kommunikasjon. Da må jeg stille meg selv spørsmålet om hvorvidt dette er en eksamen hvor elevene blir stilt overfor valget om å kopiere en formel eller det å finne data og selv lage resonnementer og selvstendige spørsmål. Kritiske spørsmål om hvorvidt framkomne data kan tolkes som “korrekte” blir slik sett noe fraværende i dagens IKT undervisning slik media framstiller det. Skepsisen til den nye teknologi er nok fortsatt stor. Ser vi også litt på hva andre har beskrevet omkring temaet er det tydelig at den gamle tids tolkning av læring fortsatt er godt forankret, også i amerikansk skolevesen http://infodesign.no/2007/03/legitimerer-teknisk-plagiatkontroll-en.htm og http://www.iktogskole.no/?p=165
Hva som ligger i begrepet IKT kan også framstå som noe uklart i presse og media. Det virker ofte som om det kun er snakk om bruk av programvare for tekstbehandling, regneark og presentasjon som er hovedingrediensen i framstillingen. Og med litt Web1.0 ved siden av. Når media også snakker om IKT i det daglige kan det ofte oppfattes som det å kommunisere via PC. Ved å se på begrepet Informasjon, kommunikasjon og teknologi vil “kommunikasjon via PC” vel kun favne en del av innholdet. Det som på mange måter er den viktige utfordringen i grunnskolen er å lære elevene å lære, uansett ved hjelp av hva. Videre må det ikke glemmes at elevene både må beherske morsmål, tallforståelse og regning. Grammatikk, pluss, minus og prosenter er fortsatt viktige elementer i basiskunnskapen. Slik sett vil barneskolen fortsatt ha nok å stri med kanskje uten å fokusere voldsomt på begrepet IKT slik det synlig oppfattes og framstilles i media. Ungdomsskole og videregående skole derimot må legge mer tilrette for at elevene skal kunne lære å finne kunnskap på egenhånd, og evaluere hva de finner.
Dette stiller større krav til lærerenes kompetanse i bruk tilgjengelig kommunikasjonsteknologi og dennes muligheter. Vi vet at mange lærere i dagens skole har sin utdanning fra før laptopen og det kommersielle internett sin tid. Med bakgrunn i de diskusjoner som har vært om lærerenes vilkår kan det være betimelig å stille spørsmålstegn ved lærerenes digitale kompetanse eller fravær av sådan. Greier lærere å henge med i dagens raske teknologiutvikling? Ser vi på de siste års kritikk mot lærerutdanningen som ikke tar opp studenter med ståkarakter i basisfagene, kan det fort stilles spørsmålstegn ved hvorvidt også disse lærerene har kapasitet og tid nok til å kunne tilegne seg nødvendig ny kunnskap om teknologi og bruk av elektroniske hjelpeverktøy i samfunnsøknomisk nyttig sammenheng.
Positivt er det da å finne http://fag.utdanning.no/vg1/aktuelt/fagwiki for videregående skoler hvor både lærere og elever er bidragsytere til en forhåpentligvis mer kreativ og innovativ skole. FagWikien er opprettet for at både lærere og elever sammen bidrar til ulikt undervisningsmateriell ved samle inn, legge til, korrigere og stille undrende spørsmål. Det er vel slikt vi forhåpentligvis kan møte framtida med i udnervisningsammeneheng, slik kan skolen bidra til sammfunnets stadige krav til økende innovasjonstakt.

For de som er interessert i hva regjeringen selv mener om sin satsning kan denne anbefales
http://udir.no/upload/Satsningsomraader/digital_kompetanse/Midtveisrapport_for_Program_for_digital_kompetanse_2004-2008.pdf

Ikke bare enkelt å være digital ungdom?

Tilgangen på teknologi i ulike former for distribusjon av bilder, tekster og personlige opplysninger er i dag for de fleste ungdommer omtrent ubegrenset. Dette gjelder i flere og flere land og verdensdeler. Et prosjekt med å lage og distriubere PCer som kunne brukes ute på landsbygdene i ulike land hvor infrastrukturi i form av strøm og telfon ikke er utbygd, ble startet i 2007. Det skal være mulig for sponsorer å kjøpe slike PC som vil blir delt ut i ulike skoler. Dette er basert på samme tanke som “gi bort en gris”, men her er det større beløp det er snakk om, og en umiddelbar og direkte tilgang til hele verden for de som mottar gaven. Denne tilgangen vil gi brukeren en helt annen mulighet til å tilegne seg kunnskap og informasjon. Med muligheter for å studere ved de “beste” universitet også fra hjemstedet, vil den globale kompetansen øke, forhåpentligvis vil dette bidra etterhvert til å redusere sult, nød og krigshandlinger i flere deler av verden. Slik sett er den globale delingen av informasjon til det gode. Den verden som den nye generasjon er i ferd med å bygge opp hvor alle deler med alle bør slik sett være kun av det gode for vår klode. Nå viser det seg dessverre at sammen med kunnskapen om de nye kanalene for deling av informasjon og data, så kommer ikke kunnskapen om fallgruvene i delinge samtidig og av seg selv. Mange unge har bittert erfart at det som de oppfattet var uskyldig deling av informasjon og bilder har blitt til et sammenhengende mareritt i våken tilstand. Selv om vi radikalt har endret vår digitale verden, så har vi nok ikke endret i så stor grad endret vår menneskelige, kulturelle og sosiale verden. Ja, om vi faktisk i det hele tatt har hatt noe endring i den retningen. Det er da godt å se at det tas grep i skolen for å informere om fallgruvene ved den nye digitale hverdagen vår. Uskyldig informasjon kan og vil dessverre gjerne bli misbrukt, enten av kamerater i mer “gamle former for mobbing”, men også av mer kyniske personer. De kyniske kan gå svært langt i forhold til å spore opp enkeltindivider for både misbruk og vold. Den gamle formen for mobbing var gjerne å sette ut rykter eller sette personen i et dårlig lys overfor andre i lokalsamfunnet. Slik mobbing blir utført i dag over nettet og informasjonen spres med lysets fart og langt ut over et lite lokalt miljø. “Uskyldig moro” får større konsekvens enn tidligere. Prosjektet med informasjonsfilmer til skolene for å gjøre ungdom mer oppmerksom på alle farene ved å “distribuere” seg selv eller andre over nettet. Når vi også vet at arbeidsgivere nå har begynt å sjekke/lese facebook for å innhente informasjon om kandidater til utlyste stillinger kan det være på sin plass å advare ungdom mot total utlevering av egen identitet og personlige meninger framsatt i en situasjon hvor man kanskje ikke har tenkt seg godt nok om først. 
Det er noen land som ønsker å ha total kontroll på innbyggerenes tilgang til informasjon, og bruk at nettet. Det er synd at de ikke ser de store fordeler som ligger i utveksling av kunnskap og data mellom landets innbyggere og verden forøvrig. Vi satte som mennesker vår fot på månen litt etter midten på forrige århundre. Etter det fikk vi en bedre mulighet til å se at vi er en verden, og med Web2.0 har vi også nå mullighet til å agere som en verden. Men kunnskapen om den nye digitale verden og hvilke konsekvenser, både positivt og negativt må vi bli bedre på å gi ut sammen med teknologien.

http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/03/02/528538.html Informasjonsfilmer i skolen.

Tanker om “bruk av teknologi”

Som deltaker på NTNUs kurs i teknologi, verdiskaping og samfunn er det obligatorisk med en liten blogg. Så da er det like greitt å sette ned noen tanker om bruk av teknologi i samfunnet på binær form da.

Jeg er født en gang litt etter midten av forrige århundre, og da jeg endelig hadde vitnemål fra ingeniørhøgskole i hånda var fortsatt ikke PC’n kommersielt tilgjengelig- men vi hadde da 4-bits prosessorer, og vi både bydge og programmerte selv! Nåja dette er lenge siden, og da kan tankene gå framover.   Hvordan tilrettelegger vi vår digitale verden for brukerene i den samme tidshorisonten fram som jeg akkurat mimret tilbake. Da er jeg selv, om jeg får være med så lenge da-  oppsatt med redusert syn og hørsel, kanskje har jeg dårlig bevegelsesevne og svak motorikk. Etter alle statistikker skal vi leve lenger og vi blir mer utsatt for de små skavanker som alderen bringer med.  Jeg ser derfor for meg en mendge brukere som har behov for både belyst tastatur; jada det finnes allerede, men er pt ikke annonsert for annet enn for de som er avhengige…. og kanskje vi trenger brukergrensesnitt som i større grad har innebygget helpfunksjon, vi bør ha tatt i bruk hjelpemidler som er utviklet i Universell tilrettelegging, dvs tekst blir forstørret, og vi kan lese tekst og internett og få veiledning til dette, bare ved å dra musapekeren over tekst/nettsiden.

I tillegg bør vi nå etterhvert kunne begynne å bruke den nye teknologien vi har hatt i mange år. Med det mener jeg at vi ikke bare skal fortsette å gjøre de samme tingene bare med annet verktøy, men virkelig gjøre ting anderledes. MÅ vi bruke papir og frimerke der hvor vi kan spare miljøet både med hensyn til papir, printing og transport- bare fordi vi tror at posten kommer sikrere fram ved å bruke konvolutt, frimerke og et postbud. I så fall bør vi finne funksjonen på e-postprogrammet vårt som kvitterer tilbake når e-posten er levert mottaker. Jeg kan ikke huske at Posten har ringt meg noengang når mitt papirbrev er levert til en postkasse.