Eierskap i egovernmentprosjekter

E-government uten definerte roller og et godt plassert eierskap kan vel på mange måter kun beskrives som en halvstekt pizza. Den ligger der, klar og “egentlig” fullstendig – men ikke spiseferdig og kanskje ikke så veldig innbydende heller? Hva mener jeg nå med dette utsagnet i forhold til noe så seriøst som eGovernment? Hva prøver jeg å fortelle?

Jo, du går i butikken og skal ha en pizza og servere i venners lag. Du har ganske klart for deg hva du skal ha på pizzaen. Du jobber litt og finner faktisk omtrent den du hadde tenkt deg på forhånd; den rette deigen, fyllet – med skinke og pepperoni- men ikke salami, men med den riktige osten og krydderet, omtrent akkurat som du vet at alle liker best. Men, du kjøper den ikke, kanskje prisen var litt vel høy? Og- den blir liggende der i kjøledisken og blir mer slapp og uinteressant for hver time som går. Flere går forbi, men den blir bare liggende, mer og mer slapp… Den har sine gode sider- bunn og topp; og fyller godt nok alle krav, enda ikke gått ut på dato- men den mangler fortsatt det viktigste; den er ferdig produsert men den mangler en ny eier som kan steke den, pleie den, gi den det lille ekstra og bli servert på et bord til felles glede. Der hvor pizzaen skulle få vokse seg stor og vise sine mest velduftene sider kommer den altså aldri til;-  En eier med stekeovn, et hyggelig bord og et stort felleskap til å nyte pizzaen.

Nå har jeg vel forklart meg? Ikke det nei. Da starter jeg pånytt fra den ikke matfaglige siden.

eGovernment er som alt annet med e, det er den bokstav det er flest av i norsk bokstavkryssord. Altså mange prater om den, men hvor mange gjør noe med den? Vi skal ha inn e-tt-ellerannet i alt som blir gjort, og det legges mange planer – det arbeides i e-prosjekter og det investeres- i e-learning, intranett, infrastruktur, WEB2.0, Wikies, Blogger, ERP og CRM, og hvor havner da alt sammen? I følge mye av dagspresse og litteraturen; – på forsiden av mediene; Feilslått, skandale, bortkastet, frustrerende og millionsluk; har vi lest med fete typer i papir og web-utgaver av både landsomfattende og lokal presse. Hva ligger så bak alle disse kraftutrykkene fra journalistene som har sine daglige dead-lines?

Det er dessverre en god mengde feilslåtte prosjekter for innføring av elektroniske verktøy og automatisering i det offentlige, og det er sikkert noen som lykkes også. Men, hvorfor og hvordan har vi skaffet journalistene og dagspressen god mat og endatil mer enn nok mat (jada- de skal leve de også) til sine dead-lines. Jo, vi kan nok skylde mye på dårlige prosjektledere, problem med økonomistyring, vanskeligheter med omstillinger- problemer med teknologi, leverandører som ikke svarer til forventninger osv-osv. Men kanskje noe så enkelt som gode analyser; nok kompetanse innen bedrifts- og samfunnsøkonomisk analyse ville tatt bort mye av gratisfettet til dagspressen? Ikke sikkert, men kanskje en god start. Men for å fjerne de siste restene av all dagspresseoverfloden, måtte vi gå til organisasjonene selv og be de lage en kaloritabell. Nå nei, kanskje ikke direkte en kaloritabell. Men det må hvertfall lages en liste hvor målene, gevinstene, kost/nytteeffekten samt hvem som er treneren- den som er fettsugeren, står klart og greitt beskrevet. Nå er det vel ikke alltid slik at det er treneren som skal ned i vekt, men det er hvertfall den som har oppgaven med å sørge for at de som skal slankes har nok å gjøre og gjør de riktige tingene, og i riktig rekkefølge.

Det kan kanskje være så enkelt – eller om man vil så vanskelig. Inntil videre kan dagspressen leve godt, men de bør nok være på vakt.

En dag, har alle i privat og offentlig sektor vært på eGovernment-kurs. Og når alle disse har hørt på hva Arne, Jens, John, Hilde og Espen sier, vil kanskje alle e-prosjekter lykkes – hva skriver journalistene om da? Når kanskje også verdikrisen er over. Må da journalistene spise halvstekt pizza?